Dyreliv

Er det ikke ungene, så er det bikkja. Så får jeg friske opp gamle ferdigheter og henge opp intravenøs væskebehandling. Forhåpentligvis vil blodprøvene vise hvilke bakterier som herjer og hvorfor han var så uttørret når vannintaket har vært formidabelt de siste døgnene.

Men denne kjekkasen holder seg heldigvis frisk. Her gleder han seg over et fint julekort og så holder han på med å pynte seg til nyttårsballet.

Beat for beat

Det var en gang en liten morellbusk som ble plantet i fet jord i en hage. En snill mann ga treet i innflytningsgave til de nybakte huseierne. Året var 1955. Treet vokste og vokste, om våren blomstret det og på sensommeren bar det bær. Saftige, røde moreller.

Treet gjorde nytte for seg. Barna i huset hadde klatrestativ, det ga skygge, det var en fryd for øyet når det stod i blomst om våren. Et bittelite rognebærtre hadde funnet sitt krypinn mellom de trygge, store stammene. Der fant det fet og god jord til å vokse i. Og ikke minst, mennesker og fugler kunne nyte de deilige morellene på sensommeren.

Årene gikk, treet vokste videre. Det krevde ikke noe stell. Noen år ga det masse bær, andre år mindre. Og som så mye annet her i livet, så begynte treet å skrante. Ikke rart, det manglet ikke mange år på 60.

En dag kom en traktor med vedkjerre på bak. Inni traktoren var det motorsag, verneutstyr og litt av hvert annet nødvendig.

Og snipp-snapp-snute-så er tiden for morelltreet ute.